Denne og nesten likelydene replikker har vi hørt utallige ganger, og da vesentlig, før 30-års regelen ble innført i 1986." Å detta har dere tenkt å få bil av, hvor vil dere skaffe deler hen? Hvorfor velger dere ikke noe mer kurante merker og som er i noe bedre stand?"
~ Klubbens opprinnelse ~
Kanskje ikke rart noen kom med sånne kommentarer, noen av bilene som ble og blir hentet ser jo ikke akkurat pene ut:)
Vi som hadde satt oss som mål å "restaurere" og bevare for ettertiden disse "glemte" utgåtte merkene, tok vare på det meste. Utallige utflukter for å se, spore opp og å bekreftet eventuelle tips. Hele syd- og Midt-Norge er blitt trålet flere ganger, mens nordover har vi ikke vært lenger enn til Sandnessjøen. Noen av bilene har vi tatt inn fra Sverige, vi har hatt ikke mindre enn sju turer til Stockholm alene for å hente biler, eventuelt deler.
Skal en se litt tilbake må en nok til 1968, da tanken på en Hudson klubb streifet meg. Jeg, som på den tiden hadde, amerikansk Ford som det eneste bilmerke, kjørte da rundt i en 1955 Opel Kaptein.
Slutten av 60-årene var absolutt ikke den tidsepoken da amerikanske var "inn", bare raggare og pøbel kjørte slike biler. Da jeg fikk tilbud om nevnte Kaptein, en bil som var i meget god stand, slo jeg til og min herlige og trofaste Ford Customline 1952 ble solgt til Østfold.
Da jeg kjøpte Opel, ønsket plutselig en kamerat av meg Jan Andersen fra Rælingen seg en hobbybil. "Jack du finner en til meg, men jeg vil ha noe spesielt, noe jeg kan være nesten alene om å ha i Norge". Jeg syntes ideen var artig, men hadde ikke ventet å høre dette fra Jan, da han hadde ett veldig nøkternt forhold til bil.
Noen uker senere stod følgende annonse i Aftenposten, det var i slutten av april -68: "Hudson Wasp 1955 modell selges rimelig" og et Oslo nummer. Jeg ringte til Jan og han mente dette var spennende, men hvordan så en 55 modell Hudson ut?
Et spørsmål jeg på det tidspunktet ikke kunne besvare, jeg mente å ha sett en bil i trafikken på Økern i Oslo, der det stod Hudson under panseret og med fremtredene blank grill, kunne det muligens være en Hudson 55?
Vi ringte, bilen var ikke solgt, men stod på Steinsletta rett utenfor Hønefoss, Jan var spent og ville av gårde med en gang, og etter en drøy time kunne vi beskue denne svært sjeldne bilmodellen for første gang. Den så hel ut og tok seg unektelig godt ut i marineblått med en mengde fornikling og pent interiør. Jan var solgt, denne var annerledes, den skulle han ha!
Turen til Rælingen gikk problemfritt, men da vi skulle mattslipe bilen før hellakkering og rengjøre under før rustbehandling, dukket den ene overraskelsen opp etter den andre. Her var brukt strie, stålplast og popnagler, her hadde det vært folk før og de hadde ikke gjort tilfredstillende jobb.
Jan ble stressa og etter som ukene med restaurering gikk ble han lei hele bilen "hvis den ikke blir godkjent hos biltilsynet eller det skjer noe mer med bilen i nærmeste fremtid, selger jeg bilen", var det han sa da bilen endelig på sensommeren 1968 stod klar til visning.
Hos biltilsynet gikk det bra, men ett par måneder senere fikk han problemer med bremsene, bilen skulle selges!
Jeg hadde for min del begynt å lete etter Ford igjen, jeg måtte ha amerikansk igjen! Da Jan skulle selge sa jeg, "vi bytter" og slik ble jeg Hudson eier. Tanken var å ha denne bilen en kort periode til jeg på ny kunne kjøre Ford, denne korte perioden varte til 3. Januar 1978, da ble bilen avskiltet for ny restaurering.
I ti år hadde den fungert nærmest feilfritt som en ordinær bruksbil, den var også på langturer, to ganger til Bodø og tre i Gøteborg, jeg ble glad i denne bilen.
En svært god venn av meg Frank Bastiansen, likte også bilen svært godt og vi pratet løselig om å starte en "Hudsonklubb", vi likte også begge to "stepdown" modellene fra 1948 og oppover.
Det skulle gå en åtte - ni år for dette ble en realitet, å da som kjent ikke en ren merkeklubb, men en ukurant klubb. Jeg hadde kjøpt en Hudson Hornet -57 fra Furuset i Oslo i 1974, opprinnelig tenkt som en delebil til Waspen, men bilen var for spesiell, Jeg fikk bare gjemme den til senere.
Da en kamerat, Kurt Bødker, etter en tur i Vestfold spurte, "Jack i dag så jeg en Willys personbil nede ved Sem, den så ganske bra ut, tror du den kan få noen samlerverdi noen gang?"
Jeg husket en lignende Willys som gikk i Lillestrøm i sekstiårene, det var Aero-serien og jeg sa til Kurt "kjøp den du Kurt så starter vi en klubb for de amerikanske bilmerkene som gikk ut av produksjon i 50 og 60-årene".
På den tiden var det bare Ford og GM som telte av etter krigsmodellene, vi valgte derfor å starte fra 1946 til de respektive merkene opphørte.
Vi valgte i utgangspunktet ni bilmerker, de vi i dag har i klubben, men vi valgte å droppe Frazer, da ingen av oss noen gang kunne huske å ha sett noen av det merket og følgelig ikke kunne få tak i noen (før tredveårs regelen).
Av Willys valgte vi Jeepster og Aero-serien, da Jeep allerede ble ivaretatt av svært mange.
Hva skulle vi kalle klubben? Vi satt tilbake med åtte bilmerker, vi prøvde å stokke og blande bokstavene av Deres navn uten å kunne få til noe som virket fornuftig, så etter utallige forsøk sa Frank : la oss kalle klubben "The Eight Amcars Club", og slik ble det.!
Frank gikk straks i gang med å tegne klubbens emblem, en drøy time senere var det klart slik vi kjenner det i dag.
Kurt fikk med seg en svoger, Kåre Hagen, og en kamerat Tommy Vitaj og den 30.06.77 ble "EAC" startet i den formen vi kjenner i dag, vi kan trygt si vi har vært trofaste mot det vi den gang ønsket å gjennomføre.
Verkstedlokaler fikk vi etter drøye to måneder, en liten del av kjelleren på minkforkjøkkenet på Knatten i Sørum var ledig og det fikk vi leie, alt hadde gått greit og vi trivdes.
Etter noen måneder begynte Frank å ha med seg en kamerat, han het Arne Johannessen og var fra Romsås i Oslo. Etter noe prøvetid ble Arne medlem av klubben høsten 1978.
Hvor lenge ville denne gleden vare tenkte vi den gang, da vi våren 1979 fikk høre at kjellerlokalene skulle omgjøres til fryseri. Jeg mener å huske at vi på det tidspunktet hadde 9 biler i samlingen, noe vi da syntes var utrolig, men skulle det allerede være slutt for "EAC" ?
Etter utallige forespørsler, annonsering etc, fikk vi så ett napp i november 1979, vi kunne da flytte inn i en låve på Skedsmokorset. Det er vel å være snill når en sier forholdene var ganske kummerlige, det blåste bestandig der og særlig vinterstid, så inne påverkstedet lå snøen i skavler på gulvet og rundt bilene.
Vi var på leting etter tilfredstillende lokaler og av en eller annen grunn, lette vi helst i Sørum. I løpet av den tiden vi var på Skedsmokorset øket bilparken til 13 objekter og klubben ble utvidet med to nye medlemmer, som fortsatt er medlemmer i dag, nemlig Bjørn Norstad og Knut Bekkevold.
Så i februar 1981 dro "EAC" tilbake til Sørum, den gamle gitarfabrikken på Lundermoen var blitt tom og vi fikk leie den av Oddvar Hasle. Dette var som å komme til en annen verden, tolv biler fikk plass inne, sentralfyr, sanitæranlegg, lager og klubbhus i ett og samme bygg.
Det var bra lokaler, men tungvinte til vårt formål, det var bygd til gitarproduksjon og ikke til restaurering av store Amerikanere, dette til tross, fungerte ting rimelig greit.
Vi hadde som nevnt plass til tolv biler, vi var syv medlemmer og kunne være fem til. Følgelig satte vi inn en annonse i Romrikets Blad og responsen var enorm og vi måtte velge ut fra de som svarte. Vi bommet med noen, men av de som ble med på disse annonserundene høsten 1981 og våren 1982, er de fleste også med oss i dag. Jeg tenker da på Gudmund Tvedt, Tor Dybvik, Henrik Nilsen og Ketil Raaum.
Da Kurt ønsket å gi seg i 1983, ble familien Horne med oss, først Morten, så Steinar og ett drøyt år senere ble også Lars med. Det var på dette tidspunktet en nesten utrolig entusiasme blant medlemmene, stadig nye objekter ble oppsporet og vi trengte lagringsplasser.
Sommeren 1982 fikk vi napp hos en bonde på Gran på Hadeland, han var villig til åleie ut låven sin. Dette trengte vi ved utgangen av 1982, da bilparken hadde steget til 39 biler, dette var både registrerte biler og objekter.
Vi hadde mange tunge tak i denne perioden, det sier seg selv at det er tid og arbeidskrevende å flytte så mange biler over såpass lang avstand. Da låven på Gran var fylt, ble vi tipset om nok en låve på Lunner på Hadeland, der kunne vi leie møkkakjelleren bare vi tømte den først, dette var en jobb vi ikke skal dvele ved her og nå, men æsj.! Denne låven ble også fylt opp, og da fikk vi i tillegg leie plass på Sørum Gård i Gjerdrum.
Høsten 1989 fikk klubben ett nytt medlem i Olav Fløgstad, han tok snart høyde for å hjelpe klubben med mer hensiktsmessige, ja kort sagt utrolig fine lokaler, både verksted og lagring til sommerbilene.
Det var i November 1990 vi flyttet inn på Fløgstad Gård, vi hadde det utrolig komfortabelt, god plass, vakre omgivelser og planene der borte var mange og store også for framtiden, alt var jo snakk om tillit.
Sommeren 1992 overtok Steinar Horne 4 stk. Moelven brakker fra en entrepenør på Auliefeltet i Nes, vi fikk leie spesialtransport og fraktet brakkene til Flagstad Gård. Så ble det igangsatt en storstilt dugnad, disse brakkene skulle bli vårt fremtidige klubbhus.
Mange timer ble lagt ned på jobben, men alt stod ferdig til klubbens 15-års jubileum på ettersommeren 1992, som en liten parentes kan nevnes at mens vi monterte taket, kom en nesten vanvittig uværshelg, med veldig kraftige vindkast, ett av dem tok taket av klubbhuset, løftet det over låven og videre inn mot hovedbygningen til Eva og Olav. Dere som var med den gangen husker vel den tilleggsregningen vi alle fikk, den såkalte stormavgiften.
På Fløgstad Gård skulle vi bli i snaut 7 år, da vi fikk en mulighet til å bli herrer i eget hus. Dette er ett skritt i den retning vi hadde håpt på sommeren 1977, "kanskje engang kunne vi eie våre egne lokaler med verksted, møterom og med tomt til å sette opp et garasjeanlegg som kunne fungere som museum".
Det var ting vi funderte på for tjue år siden, i mellomtiden har vi gjort det vi kunne ut fra de rådene omstendigheter. Vi har samlet klubbiler til å fylle museet med, i dag er samlingen på over 270 biler fordelt på 68 medlemmer.
Dette tilbakeblikket er slik jeg husker det i meget store trekk, men det sier seg selv at en del av oss har brukt utallige timer på denne vår hobby. Alle bilene vi har hentet inn har sin helt spesielle historie, og det vil så absolutt falle for langt å trekke frem alle, en av de tøffeste var da vi hentet Lars Ullersmo's Hudson i Sandnessjøen.
Den største skuffelsen var vel Per Monsrud og Morten Flaen utsatt for den gangen de reiste til Bergen for å kjøpe en 1954 Kaiser, det skulle være den eneste 54 modellen solgt ny i Norge. Den skulle være i rimelig bra stand og det skulle være svært lite rust, jeg tror ikke de visste om de skulle le eller gråte da plasten ble løftet av. Maken til rusthaug! Da oppgjøret skulle skje i Oslo, bestemte de seg allikevel for å dra den med, de hadde tross alt reist helt til Bergen. Ved ankomst Sørum var det enda mindre igjen av bilen, noen kanaler og skjermkanter hadde blåst av på veien, vi betalte heldigvis ikke mye for bilen.
Her ser vi da bilde av bilen som skulle være i bra stand og ha lite rust:)
Jeg nevnte at turen til Sandnessjøen var tøff, men vi hadde en som var nesten like tøff 3.1.19.85. Da la vi i vei kl. 24.00 med kurs for Stockholm, det var 3 biler, to med bilhengere og en med varehenger. Vi skulle hente en 1955 Studebaker President, den Hans Olstad har i dag og en 1951 Desoto Sportsman, som Tron Hildenbrandt har i dag. Vi nærmet oss østkysten av Sverige, da møtte vi ett forrykende vær, det gikk med sneglefart på den brede tofelts motorveien inn til Stockholm og vi måtte være våkne for vi skulle inn på ett hytte område ca. 3 mil utenfor byen.
Tor Dybvik og Erik Tveter kjørte i første bil, jeg kjørte i bil nr 2, Henrik og Ketil i bil nr 3, plutselig fikk jeg se skiltet der vi skulle av, jeg blinket med lysene, men de så det ikke i det sterke snødrevet. vi andre ble da enige om å kjøre av E-18. Over veien gikk en bro, og vi skulle da stå på andre siden å blinke til dem da de kom på tofeltsvei ut fra Stockholm, vi gjorde oss klare, men hadde ikke stått svært lenge for Tor og Erik kom skliende tilbake på den veien de hadde kjørt. Det var ikke fritt for at vi ble bleike da vi så de komme kjørende mot kjøreretningen på E-18 mot Stockholm, og null sikt, og da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. "Vi skjønte vi hadde kjørt for langt, men så ikke at vi var på tofeltsvei, så vi vrengte rundt og feis tilbake" var Tor' s forklaring på det hele.
En skulle tro at en slik nestenulykke kunne være nok for en tur, men da vi kom frem til Studebakeren stod den slik at vi valgte å dytte den på slik den stod. Vi kunne snu den når vi kom inn til Stockholm, slik at vi fikk riktig kuletrykk på drakroken, som sagt så gjort.
Det var surt, kaldt og enda ikke helt lyst, vi dro så videre mot byen, farten var minimal og Tor hadde helt klart ett uheldig kuletrykk, for enten var Tor hovmodig eller uaktsom, for i en utforbakke innover ble farten for stor, og jeg har aldri sett noe lignende. Han fikk sleng på bil og henger, fra å ligge høyre veiskulder brukte han begge kjørebanene, alle andre biler måtte stoppe, Tor brukte hele veibanen i flere hundre meter framover. Vi som satt bak så hvordan han strevde, han rattet og rattet, gasset og bremset, men så ikke ut til å lykkes. Da vi bak for tredje gang sa "nå smeller det", var Tor nemlig på full fart mot skrenseverket mellom utgående og inngående kjørefelt. Da som den selvføgeligste ting i verden la hele ekvipasjen seg til ro og turen videre gikk bra, Tor' s kommentar til det hele var "fy faen å jeg ratta, det er lenge sia jeg har svetta så fælt Jack!".
Dagen etter da vi skulle hjem, var været topp og nok ett oppdrag utført.
Jeg fikk en dag telefon fra Tolfsby på Teknisk museum i Oslo, "i Sarpsborg står det en Studebaker med Mercedes grill, den må flyttes, da garasjen der den står skal rives".
Jeg fikk navn på eieren som bodde i Oslo, han ble kontaktet og det stemte at bilen ville bli fjernet, det skulle flyttes allerede om to dager. Det var en 1962 Studebaker Lark i meget god stand, han ville ha rundt kr. 60.000.- for den. Spørsmålet mitt var jo følgelig, hvorfor han da ikke fjernet bilen.? Han svarte da at han hadde ingen steder å sette den og det var noen år siden han hadde sett til bilen.
Vi gjorde det klart at til det prisforlangende ble det ikke engang reist for å se på bilen, han spurte hva vi kunne tenke oss å gi og svaret ble en 4 - 5000 kroner. Da jeg fikk telefonnummeret til moren hans i Sarpsborg, dro Henrik, Ketil og jeg nedover. Det var en Lark og den så ganske bra ut, men moren hans syntes den så bedrøvelig ut.
Den var mye penere for noen år siden, da den ble brukt" og vi kommenterte det med at slike objekter som trengte totalrestaurering har vi jo egentlig nok av, men siden garasjen skulle rives i morgen kunne vi ta den opp på hengeren, men kr. 1.000.- var max vi kunne betale og det skjønte hun og skulle ta det opp med junior, bilen kunne vi bare ta.
Slik kunne en mimret om de fleste av bilene, alle har jo sin historie og svært mange en norsk sådan.
Her ser vi EAC`s gamle sliter, den har hentet hjem mange gode restaurerings objekter for oss.
Her ser dere vårt lokale i dag på Knatten i Sørum, bildet er tatt da vi hadde besøk av Fordklubben.
Skrekk og gru, to om disse kommer på veien noen gang. Godt gjort å finne noe som dette bak en låve i akershus, tror ikke det finnes flere i statene USA